Bønn (og litt om karma)
januar 20, 2011 2 kommentarer
Nå skal jeg si min hjertens mening om bønn! For det første er det fånyttes å be til en imaginær venn i himmelen. Det blir som å ringe et nummer som ikke er i bruk, for så å snakke og å spørre om ting. Mennesker som mener de får svar er etter min mening enten offer for massesuggesjon og hjernevask, slik at de faktisk tror de hører svar, eller løgnere som finner opp svarene som passer for seg og sin situasjon.
Den første gruppen er nok den største. Man har blitt fortalt siden barndommen at om man ber får man svar, så de er overbevist (mest sannsynlig av underbevistheten) om at de får svar.
Den andre gruppen er skumlere, for de bruker ofte «svarene» til å manipulere andre.
Det finnes en tredje gruppe, som ikke hører noe svar, men heller tolker ting som skjer som svar på bønnen.
Alle tre gruppene tar etter min mening feil, selv om gruppe en og tre er mindre farlig enn gruppe to.
Og så til karma. Buddhistene mener at det du gjorde i tidligere liv spiller inn på det som skjer i dette. Vi har absolutt ingen bevis på at vi har levd før, så dette faller på sin egen urimelighet. I følge budhistene har folk som blir drept gjort noe galt i et tidligere liv, så de fortjener det som skjer. Enkelte budhistiske ledere har til og med sagt at holocaust skjedde fordi de 6 millioner jødene som ble utryddet hadde vært drittsekker i et tidligere liv. Karma, vet du!
Hvorfor blander jeg inn karma? Jo, fordi det kan linkes til bønn. Kristne i vesten ber om at en operasjon skal gå bra, at fotballaget skal vinne, at barna skal gjøre det bra på skolen, og når det skjer takker de gud for hjelpen. Men, hvorfor skulle gud hjelpe fotballag når mange sultne mennesker i krigssoner ber til den samme guden om mat, husly of fred, uten at det skjer noe? Karma?
Jeg mener dette er et godt nok bevis for at det ikke finnes noen gud, og at bønn ikke hjelper.
Norsk Ateist 
Troen på at det et supervesen favoriserer akkurat deg er i mine øyne umoralsk og motbydelig selvgodhet, for anledningen utkledd som ydmykhet. De troende har bare vært så flinke med innsalget. For å sitere meg selv fra en av mine gamle blogger :
Blandt de overlevende av såvel jordskjelvet i Haiti som tsunamien fantes det selvfølgelig en god del religiøse mennesker. Både muslimer og kristne – og sikkert noe annet rask også.
Man skulle kanskje tro at ekstrem nærkontakt med slike oppvisninger i naturens hensynsløse grusomheter ville rokke ved tilliten til en allestedsnærværende, allmektig og god gud. Men hva ser man? Jo, intervjuer med troende overlevende er generelt krydret med takksigelser til vedkommendes gud, for at man overlevde.
Jeg mener – hvor oppblåst selvbilde må du ikke ha for å virkelig tro at et overnaturlig vesen med makt til å redde hvem han måtte gidde, valgte ut akkurat deg som verdig nok, mens babyer, småbarn og trengende døde som fluer rundt deg.
For meg sier dette så mye om den iboende umoralen som ligger i religion. Små mennesker som vifter med selvgodheten sin, for anledningen utkledd som ydmykhet, offentlig. Skal man virkelig respektere slikt?
Til Huber: Hva mener du med moral og umoral? Hvordan begrunner du (din?) moral? Se om du klarer å unngå relativisme. Er denne moralen gjeldene for kun deg eller for alle mennesker? (håper du svarer på mitt forrige svar)
Til Norskateist: Forstår godt at ingen andre har tatt seg bry til å svare på dine tanker om bønn. Bomskudd.
For øyeblikket vil jeg holde meg på forrige innlegg om Ateisters holdepunkter i livet. La oss fokusere på deres hjemmebane.
Mvh.
hjernevasket 😀