Så nær, men allikevel så langt unna

I artikkelen om ekteskapsloven, som jeg skrev om i denne posten, sier Dr. Norvald Yri følgende:

«Når det ropes ut om guder i andre religioner, så er det ganske enkelt rop på «tomheter», sier Bibelen. Det finnes altså ikke andre store guder, det er bare Israels Gud som er stor, det vil si, alle andre guder er bare menneskets egne tanker og egen søking etter meningen med liv og død. Alle andre såkalte «guder» er avguder, skapt i menneskets eget bilde.»
Jeg er imponert! Hvordan får man seg til å si noe slikt uten å rynke litt på brynene mens man tenker «hmmm… Hvordan kan jeg vite 100% at det er jeg som har rett?»

Åja, det er bibelen som sier det, så da må det være sant!

Jeg er ganske sikker på at andre religioner har den samme fremstillingen av sin tro, enten i en «hellig» bok, eller i en teologisk sammenheng.

Når alt kommer til stykket er Yri ganske nær ateismen, kanskje uten å vite det selv. Forskjellen mellom han og meg er at jeg har valgt å ikke tro på én gud mer enn ham! For meg er alle guder er bare menneskets egne tanker og egen søking etter meningen med liv og død. Alle såkalte «guder» er avguder, skapt i menneskets eget bilde.» Tenk litt på den…

Ateisters holdepunkter i livet

Her er ett utdrag fra en av kommentarene som kom i posten «Religion i skolen» med mine svar i rød tekst.

Hvilke holdepunkt i tilværelsen har ateister?
– For det første har ens handlinger ingen konsekvenser for livet. Når man dør er alt over. Ingen anger, ingen grunn til å savne en avdød, ingen grunn til å la være å drepe. Er ikke dette livet alt en ateist har, denne skjøre ting som kan være over på et blunk. De aller fleste i verden er religiøse og er overbevist om et “afterparty” eller heftig hodepine, når festen i dette livet er over. Ateister er festbremser. Greit at ateister ikke har noe å se frem til, men det er en del som ønsker å ha et trivelig opphold både her på jorden og det kommende liv.

[Ens handlinger har konsekvenser for livet. Om jeg gjør noe kriminelt kan jeg bli arrestert, om jeg snakker stygt om noen kan de bli lei seg, om jeg går og stør om meg med penger blir jeg blakk (eller ranet), om jeg… Konsekvenser, på samme måte som akkurat de samme tingene kan gi de samme konsekvensene om man er religiøs. Forskjellen mellom meg, som er ateist, og en religiøs person er at jeg ikke tror det er en «vektskål» som veies når jeg dør. Det sitter ingen «ultimate dommer og bestemmer om jeg har vært snill eller slem i løpet av livet mitt. Og hva jeg gjør mens jeg lever har ingenting å si for hva som skjer etter at jeg dør.]

– Livet har ingen større verdi enn at det er et vindupust. For å sitere en gammel bok: “Alt er tomhet og jag etter vind.” Så lenge noen overlever og fører menneskeheten videre, atheismens hjertesak (bruker atheister å snakke om hjerte, utenom blodpumpen?), men hvem har sagt det trenger å være deg.

[Ateister snakker om hjertet. I alle fall gjør jeg det. Jeg føler glede «med hjertet», hjertet mitt slår fortere når min kjære samboer kommer hjem, fordi jeg elsker henne, hjertet mitt blir «lei seg» når urett begås. Og så videre. Livet har større verdi enn et vindpust, nettopp fordi vi er i live. Det jeg gjør mens jeg lever kan ha ringvirkninger lenge etter at jeg er død og begravet. Mennesker jeg møtte på min vei kan ha gode, eller dårlige, minner fra møtet med meg, og de kan komme til å savne meg når jeg er borte. Det at jeg er ateist spiller ikke inn i så måte. Kardemommeloven er en fin «leveregel» om man er ateist. «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil.» Denne setningen fungerer like bra for ateister som religiøse.]

– Moral og etikk er menneskeskapte fenomen. Hva får deg til å tro at du har rett?

[Her skjønner jeg rett og slett ikke hva du spør om. Kan du omformulere spørsmålet ditt?]

– Nihilisme?

[Definisjonen av Nihilisme er: «

I filosofien er nihilisme en oppfatning som mener moral og normer er kunstig skapt og dermed ikke er en satt verdi hos mennesket. De legger også vekt på at tilværelsen vår er ikke målrettet, men heller «tilfeldig» og meningsløs i det store bildet. Nihilismen var en viktig politisk kraft i Russland i det 19. århundre, da russiske nihilister hevdet at alle eksisterende sosio-økonomiske strukturer måtte ødelegges for at noe bedre skulle kunne oppstå.

Begrepet nihilisme kommer fra latin nihil, «intet». Den tidligste kjente bruk av ordet er fra 1767, da det ble brukt på fransk i en religiøs sammenheng, synonymt med kjetter, en betydning som har falt bort. Som et filosofisk og politisk begrep er det dokumentert fra 1817 på engelsk. Den russiske formen, nigilizm, er først dokumentert i 1829.» (kilde)

Nok en gang skjønner jeg ikke hva du spør etter.]

– Livet er til for den som tilpasser seg best? Rasisme kan umulig være galt. Den gode gamle misforståelsen(?) av “survival of the fittest”, som liksom ikke betyr “den sterkestes rett”, selv om de tilpasser seg best, avgjør hvem som er verdige livet. Det magiske ordet Sosial-Darwinisme, bringer gledestårer til enhver ateists kinn.

[Sosialdarwinisme betegner forsøk på å avlede normative utsagn om menneskelige samfunn fra evolusjonsbiologiens faktiske funn.

Sosialdarwinisme i egentlig forstand var en samfunnsvitenskapelig strømning som ble grunnlagt av den britiske filosofen Herbert Spencer på slutten av 1800-tallet. Teorien innebar en rettferdiggjørelse av klasseskiller, kjønns- og rasediskriminering ved hjelp av den best tilpassets rett. Rundt århundreskiftet hadde strømningen fått en del tilhengere, spesielt i USA. Den påvirket bl.a. eugenikk-bevegelsen og nazistenes raseteorier.
Denne formen for sosialdarwinisme har ingen forsvarere i dag. Den bygget ikke bare på tvilsomme filosofiske antagelser (som at det i det hele tatt er mulig å avlede normative fra faktiske utsagn), men også på en feilaktig evolusjonsforståelse: Spencer forutsatte at evolusjon er en forutbestemt form for fremskritt, noe den ifølge darwinismen ikke er. Dessuten satte Spencer likhetstegn mellom survival of the fittest og «den sterkestes rett», noe som er nokså fremmed for evolusjonsbiologer, fordi fitness ikke betegner styrke, men tilpassethet, og fordi evolusjonsbiologien ikke kan uttale seg om «rett» (eller «galt»). Av den grunn er selve ordet sosialdarwinisme i grunnen villedende: Darwinisme og sosial«darwinisme» (i egentlig forstand) er uforenlige teorier.

Sosialdarwinisme i vid forstand kan brukes om andre forsøk enn Spencers på å gi evolusjonsteorien en normativ kraft. Det fantes få slike forsøk etter den andre verdenskrig. De trenger heller ikke å være rasistiske eller sexistiske. Man kan f.eks. betegne noen marxistiske biologers forsøk på å «avkrefte» rasisme ved hjelp av genetiske funn, som en form for antirasistisk sosialdarwinisme. Felles for alle slike forsøk (uansett fortegn) er at de forutsetter at det i det hele tatt er mulig å avlede normative fra faktiske utsagn. Denne antakelsen er høyst omstridt både blant filosofer og biologer. (kilde)
Jeg er ikke sosialdarwinist, så jeg kan ikke svare for det.]

Er det noen holdepunkt i livet til en ateist jeg har oversett?

[Ja, det er mange. Gleden ved å være i live, er en av dem. Det å være en del av et fellesskap er en annen. Det å lære, kunne og vite er en tredje. Jeg kan ramse opp holdepunkter til jeg blir blå, men jeg tror allikevel ikke dette synker inn hos alle religiøse, som har bestemt seg for at ateister, de er skumle «bedrevitere», så jeg tror jeg stopper her.]

Norge er et kristent land…

Ett av temaene som går igjen i kommentarene jeg har fått her på bloggen er det at Norge er et kristent land. Norske lover og tradisjoner er tuftet på kristendommen, og derfor er det helt rett at Norge skal være kristent. Jeg tar tydeligvis helt feil når jeg mener at religion og politikk ikke bør blandes, når jeg sier at skolen ikke bør ha kristendom, men livssyn, som fag, og når jeg sier at staten Norge er sekularisert. Eller, de fleste er enige i at Norge er sekularisert, men ikke alle liker det.

For å ta det første først: Lovene og tradisjonener er tuftet på kristendom. Tja, hvordan forklare det jeg mener på en måte de fleste kan få med seg?
Norge ble kristnet med sverd for rundt tusen år siden. De lovene vi hadde den gang baserte seg på ættesamfunnet, med blodhevn og utestenging fra samfunnsgoder (å bli lyst fredløs). Jeg vil ikke tilbake dit, bare så det er sagt. Etter kristningen av Norge ble lovene sakte men sikkert mer humane, og ja, de ble utstett av kristne konger. Det er jo bare logisk, når man ser på hvordan samfunnet var på den tiden, med en eneveldig konge, som trodde han hadde fått kongsmakten fra gud. Men, å påstå at uten kristendommen hadde vi hatt et samfunn på randen av anarki, med drap, vold og tyveri over hele fjøla er å gå for langt.
Alle stater, både kristne og andre, har lover som regulerer dette, ellers faller staten. «Du skal ikke drepe», er en universal regel, som de kristne ikke har enerett på.

Nå er det sikkert noen som tenker at muslimer dreper for fote i terrorangrep og slikt, og dermed faller logikken min. Det må du bare mene, men husk at de aller fleste muslimer er fredelige mennesker som lar andre være i fred. I tillegg finnes det kristne som dreper for å oppnå noe, sånn som Timmothy McVeigh, katolikken som sto bak terrorbombingen i Oklahoma City, og de mange anti-abortkristne som skyter abortleger. Religiøse drap er ikke noe muslimer har enerett på.

Tradisjonene våre er i følge mange kommentarer også tuftet på kristendommen. Jula for eksempel, er feiringen av Jesu fødsel. Men, om du leser juleevangeliet kan du se at gjeterne har lam på markene. I midtøsten, som andre steder, fødes ikke lam rett før jul. De fødes rundt påske. Grunnen til at vi feirer jul, med mengder av lys og god mat, er at de kristne «fedrene» overtok enda eldre feiringer da de innførte kristendommen. I norge feiret vi «Solsnu», eller «Jól» i slutten av desember. Det ble tent lys i alle rom og man spiste god mat. Man skulle ikke gå ut, for da kunne man bli bortført av Åsgårdsreia. For å verne hus og hjem mot reia lagde man geiter av halm, som reia ikke likte. (Julebokk, anyone?)
St. Hans er en annen tradisjon, hvor man brenner bål og spiser pølser midt på sommeren. Hva skjer med sola nesten samtidig tror du? Jo, den snur igjen. Tilfeldig?
Påske er også en tradisjon. De kristne feirer at Jesus ble korsfestet og sto opp, mens jødene feirer at de rømte fra Egypt. Hva gjør nordmannen? Jo, han går på ski og spiser.
De norske tradisjonene har ett fellestrekk, og det er mat, ikke kristendom.

Ricky Gervais Golden Globe

Dette har satt sinnene i kok i USA.

Programlederen for årets Golden Globe, Ricky Gervais, takket Gud for at han er ateist.

Religiøse amerikanere har i hele dag klaget over hvor fælt det var å høre ham si dette i beste sendetid. De ønsker at han lot være å spre ateistpropaganda på tv. Og de mener det var smakløst og helt bak mål.

Jeg synes det var fantastisk, både fordi det er bra ironisk humor å si «Takk Gud for at jeg er ateist», og fordi kristne trekker frem kristendommen hele tiden i media. Da blir det ganske dobbeltmoralsk å nekte andre å fremme sitt budskap.

Har ateister moral?

Et utsagn som ofte kommer opp når jeg diskuterer ateisme er en variasjon av følgende: «Har egentlig ateister moral og etikk?»

De som spør er som regel kristne, og de mener at en ateist, som i motsetning til dem ikke støtter seg til Bibelen, ikke kan ha en moral, eller i det minste har en frynsete moral.

Jeg er uenig. Man trenger ikke Bibelen (eller andre religiøse tekster) for å vite hva som er rett eller galt. Man vet også meget godt hva man bør si i hvilken situasjon, eller hvordan man bør oppføre seg ute i samfunnet, uten å måtte lese det ut fra bøker skrevet i en annen tid.

Jada, jeg vet at Norge er et land med lange keistne tradisjoner, og at de fleste av «oppførselsreglene, og -normene» baserer seg på et kristent verdisyn. Men, de baserer seg like mye på et humanistisk verdenssyn, så jeg mener allikevel man ikke trenger religiøs overbevisning for å ha en moral som samsvarer med samfunnet forøvrig.

«En ateist har ikke moral. Han lar kun være å gjøre ulovligheter fordi han vil unngå fengsel!» fikk jeg høre en gang. Selv om det nok ikke er særlig stas å havne i fengsel er det ikke derfor de aller fleste ateister holder seg på den lovlige siden av skalaen. Og om man skal bedømme moral ut fra trusselen om straff, hva da med kristne? Holder man sin sti ren kun fordi man vet at om man gjør noe galt så havner man i helvete? I såfall er de ikke noe bedre enn ateister som forsøker å holde seg unna fengsel.

Når det gjelder andre former for moral, sånn som for eksempel seksualmoral vil jeg si at vi ateister «vinner» litt på ikke å føle oss syndige om vi lever i et samboerforhold, eller om vi utforsker seksualiteten før vi binder oss til en partner. (Eller om vi velger å ha flere partnere gjennom livet.)

Kristne mener ofte at sex hører til i ekteskapet. Det er jeg uenig i. Seksualitet er en grunnleggende biologisk prosess, som ligger innbakt i alle levende vesner allerede fra vi er små.

Jeg tror jeg kommer tilbake til sex i et annet innlegg her i bloggen.

Hva er ateisme?

Ateisme et fravær av troen på Gud. En ateist tror med andre ord ikke på noen guder, eller andre religiøse vesner, personer eller hendelser. En ateist vil ikke forvente mirakler, han (eller hun, men i denne bloggen blir det «han» fordi jeg er en mann og skriver ut fra meg selv) ber ikke om hjelp fra høyere makter og han søker ikke trøst i religiøse tekster.

Er man religiøs skjønner man mest sannsynlig ikke ateister, men tro meg; det går begge veier. Jeg klarer bare ikke å skjønne hvorfor man trenger religion. Ikke skjønner jeg hvorfor man hører mer på religiøse ledere enn på fornuft. Og jeg skjønner absolutt ikke greia med å forsøke å rekruttere nye til religionen sin.